En bæretape er en stripe-lignende elektronisk emballasjemateriale hvis kjernefysiske struktur består av lommer (hulrom), tannhjulshull og en dekktape. Lommene er fordelt med like intervaller langs lengden av bæretapen og tjener til å holde og sikre individuelle elektroniske komponenter. Tannhjulshullene er plassert langs kantene på begge sider av båndet; de går i inngrep med mategirene til en overflatemontert maskin (SMT) for å lette presis, trinnvis -transport. En dekktape er forseglet på overflaten av bæretapen-vanligvis via varmeforsegling eller trykk-sensitiv adhesjon-for å omslutte komponentene i lommene, og dermed gi beskyttelse; noen bærebånd har også en bunnforseglingstape på undersiden.
Dimensjonene på bærebånd må være i samsvar med industristandarder for å sikre kompatibilitet med automatisert monteringsutstyr. Vanlige standardiserte bredder inkluderer 8 mm, 12 mm, 16 mm, 24 mm, 32 mm, 44 mm og andre. Stigningen (avstanden fra midten-til-senteret til tannhjulshullene måler vanligvis 2 mm, 4 mm eller 8 mm, og må tilpasses de spesifikke kravene til SMT-materen som brukes. Bransjestandarder-som EIA-481, JIS C 0806 og IEC 60286-3-etablerer strenge spesifikasjoner angående bærebåndets bredde, lommeavstand, dimensjoner for tannhjulhull og posisjonstoleranser.
Basert på deres bestanddeler, er bærebånd primært kategorisert i plastbærebånd og papirbærebånd. Plastbærebånd bruker vanligvis materialer som polykarbonat (PC), polystyren (PS) og ABS-harpiks; disse materialene er preget av høy mekanisk styrke og utmerket dimensjonsstabilitet, og kan modifiseres til å ha ledende eller anti{1}}statiske egenskaper. Papirbærebånd er vanligvis laget av flere lag med basispapir; mens de tilbyr utmerkede spenst- og dempende egenskaper, er de underlagt spesifikke krav angående mekanisk styrke, bindestyrke mellom lag og innhold av ledende ioner.